I mindre virksomheter kan eier og ledelse være samme person, men i større bedrifter kan eier være et mangehodet troll i form av et stort antall aksjonærer som alle har sine egne beveggrunner for å være med å satse pengene sine på akkurat denne virksomheten. Noen ganger er sågar antallet eiere så stort at det er naturlig å børsnotere selskapet. Det stiller selskapet og dets ledelse i en helt ny situasjon. De har som det heter på engelsk «gone public»
Maksimal avkastning for alle eiere
Bedrifter som er organiserte som aksjeselskap har en eneste lovbestemt målsetning og det er å skape best mulig finansiell avkastning. Poenget er at når flere gå sammen om et felles prosjekt så må de også alle ha et og samme mål og da er det praktisk å sette optimal inntjening som et slikt felles mål. Det kan skape konflikter nå eierne er mange og har ulike interesser. Da Staten som stor medeier i Hydro som igjen eier dørfabrikanten Dooria som var trøbbel ville skyte inn mer penger i en tapsbringende avdeling i den hensikt å skape eller beholde arbeidsplasser lokalt, så er aksjeloven til hinder for det rett og slett fordi bedriften ikke har noe med å ta slike hensyn. Staten kan se seg tjent med å opprettholde arbeidsplasser, men for de øvrige eierne vil det være en beslutning som verken på kort eller lang sikt er i tråd med det som skal være virksomhetens mål, nemlig å optimalisere overskuddet. Det er mot det målet ethvert styre og enhver bedriftsleder er forpliktet til å styre. Beslutninger som ikke fremmer maksimal inntjening på kort eller lang sikt kan ikke aksepteres med mindre samtlige aksjonærer er med på dette avvike fra hovedregelen. At Staten reddet Dooria på annet vis er en annen historie.
