Vi får jo hele tiden høre hvordan den norske økonomien går så det suser, og at vi lever i “verdens rikeste land”. Det er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner. De aller fleste i Norge har i dag høye inntekter og bor godt i store leiligheter, og hus med høy standard. Det er svært få som sliter med å skaffe seg mat eller andre nødvendigheter. Mange kan ta seg råd til ekstra luksus, og det er flere og flere som velger å fikse på utseendet, og tar for eksempel neseplastikk hos Clinique Bellevue, og det er ikke lenger sett på som flaut eller arrogant å gjøre slikt.
Det virker likevel som det ikke alltid går like godt med økonomien til den norske staten. Staten trenger tydeligvis å få inn penger på stadig nye måter hele tiden. Mange hadde nok trodd at det ville bli mindre avgifter med en blå-blå regjering, men i stedet har de satt inn nye avgifter for å dekke opp for de stadig økende utgiftene. Trine Eilertsen i Aftenposten skriver at det er mange ulike interesser i et sunt samfunn, og at de ikke nødvendigvis må støttes eller avgiftsbelegges for å styre folk i riktig retning. Med alle disse nye, og gamle avgiftene blir det nemlig uforutsigbart for næringslivet. For forretninger og produsenter som skal sette opp budsjetter for mange år fremover, kan det bli svært vanskelig å forutse hvordan den neste avgiften vil påvirke bedriftens kostnader. Sukkeravgiften gjorde jo ikke at staten fikk mer penger, men den førte i stedet til at vi fikk en drastisk økning i handelslekkasjen til Sverige, og taperne ble produsentene av leskedrikker, sjokolade og godteri.
