Interessentgruppen investorer er ikke på noen måte en homogen gruppe. Snarere tvert imot. Det er en meget sammensatt gruppe bestående av store og små investorer fra inn- og utland. Noen av dem er utpreget kortsiktige ( de såkalte traderne) og andre er langsiktige. Investorene kan være privatpersoner, institusjoner i form av stiftelser, fond eller investeringsselskaper eller stater. Den norske staten er for eksempel størst av alle de hundre tusenvis av investorer som eier aksjer i selskaper notert på Oslo Børs.
For de børsnoterte selskapene er spredt eierskap en utfordring ettersom alle har krav på å få tilgang til den samme informasjonen samtidig. Mye er løst takket være elektroniske spredningssystemer, men informasjonen som spres må jo være forfattet slik at alle uansett forutsetninger kan gjøre seg nytte av den. Derfor må man være påpasselig på ikke bare hva man skriver, men også hvordan. Blant annet må informasjonen finnes både på norsk og engelsk for ikke å gjøre den utilgjengelig for alle som ikke snakker norsk.
En stor spredning i aksjonærmassen er imidlertid også en fordel for selskapene. Det betyr jo at det er mange som med ulike forutsetninger og forventninger deltar i prisingsprosessen som børsen står for
